Savnet
I begynnelsen
så altoppslukende
en tung tåke
som fyller hver tomme krok
Etterhvert
letter tåka
den blir erstattet av
knivstikk
i hjertet
i magen
i fingrene
du mister pusten
du vet ikke
om du klarer
en dag til
Ettersom
knivene stikker
blir bladene sløvere
stikkene er
ikke så vonde
ikke så dype
ikke så mange
Du føler
at dette gikk
jo bra
tross alt
Men så
kommer stikkene
tilbake
små skarpe stikk
som fra en pil
kommer de
uten forvarsel
rammer de deg
når du
ikke har mer
krefter
Da skjønner du
at savnet er
ikke borte
det blir aldri
borte
Det stikker
kanskje ikke
så ofte som før
Likevel
stikker de dypt
og det gjør vondt
Vil dette aldri ta slutt? Pappa?
Jeg tror jeg vet hvordan du har det, selv om vi ikke kan sammanligne oss med varandre men tror det er samme kniver som stikker meg, men de kjennes ut som det er den samme smerten som du har. klem mamma
Kjenner den følelsen ja! utrolig godt skrevet!
Trist men veldig godt skrevet
Sitter her og prøver å lese mellom tårer og tåke. Jeg måtte bare lese dette en gang til, du beskriver det så bra Annika. Klem fra Ma
[...] avslutning vil jeg bare vise til et innlegg jeg skrev om Savn for en stund siden. Share this:E-postTwitterFacebookLinkedInLik dette:LikeBli den første til å [...]