Vinterens skatter
Vi skriver mars og våren titter frem. Solen skinner og temperaturen sniker seg oppover gradestokken. Vårfølelsen forsterkes av hestehov som titter opp i grøftekanten og fuglene som synger tidligere og tidligere hver dag.
Jeg nyter vårens ankomst i fulle drag. Jeg har til og med lånt meg en hund av min bror slik at jeg må ut flere ganger om dagen. Med hunden i bånd, lydbok på øret og hundeposer godt plantet i lomma går jeg mine runder i området rundt her jeg bor. Noen dager får jeg noen koselige opplevelser jeg tar med meg gjennom dagen. Første gangen jeg virkelig bet meg merke i dette var da jeg så en grønnspett som hoppet fra tre til tre i en liten treklynge. En annen dag holdt jeg på å tråkke på en padde. Og det koseligste var nok da jeg oppdaget noen små forsiktige hestehov som stod å solte seg i morgensolen.
Men andre dager er det ikke like positive opplevelser som følger turene. For sammen med de flotte vårtegnene kommer andre ting til syne. Det som nok frustrerer meg mest er alle hundebøsjene som dukker opp, og de ligger ikke alltid i grøftekanten, men på gangstien. Nei, det frustrerer meg ikke mest. Det som topper listen, ikke bare over frustrasjon, men også listen for idioti. Det er de som er så flinke at de plukker opp etter hunden, for så å kaste posen i grøfta! For en hundebæsj som ligger i grøfta vil etter litt tid løses opp og forsvinne. Men en som er godt innpakket i en pose holder lenge. Og hvis den som lufter hunden gjerne vil at innholdet skal bevares over lengre tid, siden posen ikke tas med til en søppeldunk så foreslår jeg at de heller lager en samling nær sitt eget hus, og ikke der vi andre går med både hund og barn.
En annen ting er de som kaster røykpakker og sneiper på parkeringsplassen til barnehagen. Men det er en annen historie.
Musikk til så mangt
Da jeg gikk grunnskolen hadde jeg venninner som hadde plakater av Morten Harket og Patrick Swayze på veggene. A-ha var store, det var riktig å høre på dem. Men jeg var ikke helt der. Jeg satt heller hjemme med den gode gamle platespilleren og spilte “Frem fra glemselen”-plater. Noen av de triste tekstene fikk meg til å gråte, men jeg måtte bare høre på dem likevel. Og jeg tror nok at dette var tiden da det ble klart for meg at min type musikk har en forståelig tekst og en god melodi.
Året er 1991 og min kusines mann spiller Øystein Sunde for meg. Jeg blir fort revet med. Mannen har utrolig snert i både tekst og gitarspill. Jeg har fått meg en ny favorittartist. Jeg sluker det jeg kommer over av album.
Mens jeg går på videregående oppdager jeg en artist som heter Ole Edvard Antonsen. Han spiller trompet, mitt instrument. Men han spiller ikke bare, Han leker med det. Tonene triller ut av hornet. Det høres ut som en lek. Selv om jeg av erfaring vet at dette krever både talent og mye øvelse.
Jeg oppdager også Gitarkammeratene i løpet av videregående. Og dermed også Jan Eggum og Halvdan Sivertsen som soloartister. Disse er med på å starte min CD samling. Kassettene er på vei ut, og inn kommer CD-er med herlig musikk.
Året var 2001, Halvdan Sivertsen slapp sitt album “Tvil, håp og kjærlighet”. Til dette albumet hadde han laget en ny kjærlighetsvise. Omtrent som man kan si at det var Kjærlighetsvisa – 25 år senere. Han synger om å ville være sammen med den som har vært der gjennom livet, dele resten av livet med en som har samme erfaringer som en selv. Pappa var nok ikke den som engasjerte seg mest i hva som rørte seg i musikkverdenen, men akkurat denne sangen satt han pris på. Jeg husker at han kommenterte at det var fint at noen kunne sette ord på at det kan være bra å bli gamle sammen.
Så blir året 2002, pappas lillebror fyller 50. Og det er jo enda en av sangene på dette albumet.Sangen om broren som fyller 50. Jeg ertet mine tanter (de som var storesøstre) med at minstebroren fylte 50. For jeg koser meg stadig med de forskjellige albumene til Halvdan Sivertsen. De gir meg glede og kan være til ettertanke. Humor og alvor i skjønn forening.
Deretter kom det året hvor så mye endret seg, 2003. Pappa blir drept og livet snus opp ned. Ingen ting er som det skal. Tankene mine kretser i ville baner dag og natt. Jeg klarer ikke fokusere eller tenke klart. Mange netter får jeg ikke sove, jeg vil bare gråte. Så blir min første mp3-spiller en av mine mest trofaste følgesvenner. Jeg fyller den med musikk. Det er alle albumene jeg har med Halvdan Sivertsen, Josh Groban, Øystein Sunde, Ole Edvard Antonsen og diverse annen musikk. Jeg må ha noe som kan trekke fokuset bort fra tankene mine. Jeg må ha en pause i løpet av døgnet, orker ikke tenke og forholde meg til alle endringene.
Alle nettene hvor jeg hørte flere av Halvdan Sivertsen sine album etter hverandre og gråt fordi savnet etter pappa var så enormt, er fremdeles klare i minnet. Mye annet fra det året er som i en tåke, men dette kommer til meg hver gang jeg hører på disse albumene. Jeg tenker på pappa, og særlig tenker jeg på de verdier han satt pris på. Gjennom alle sangene som spilte i ørene mine natt etter natt følte jeg en enorm trøst og godhet når jeg hører Halvdan Sivertsen synge.
Vi skriver nå 2012. Og de i løpet av de siste 9 årene har musikk vært mye terapi. Særlig mye brukt for å stoppe tankekverna. Dette har medført at disse artistene som har vært der, i diverse spillere gjennom denne tiden har fått en viktig plass i hjertet mitt. Jeg føler en oppriktig og sterk takknemlighet til både Halvdan Sivertsen og Ole Edvard Antonsen for at de har laget den musikken de har gjort. Musikk som har gitt meg mye glede og ro. Den har alltid vært der, om jeg har vært nedfor eller glad, sint eller rolig. Og den har gitt meg ro og styrke til å stå på gjennom de stormene livet har kastet på meg. Så jeg sitter igjen med en litt barnslig følelse av at disse artistene er mine. Den musikken de har skapt har vært som en nær venn for meg gjennom mange lange netter, og andre stunder. Og i tillegg så sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette er personer med stor godhet, omsorg og humor.
Jeg har i mange år tenkt at jeg skulle skrevet et brev til Halvdan Sivertsen for å gi uttrykk for min store takknemlighet for hva hans musikk har betydd for meg. Hvor stor trøst det var å ha musikken på øret når livet var i ferd med å bli for vanskelig. Men motet svikter. Så på vegne av alle oss som har hatt glede, trøst og støtte i musikk til alle artister der ute som leverer gode varer: Tusen takk!!
Gammelt og nytt
En engelsk tradisjon sier:
“Something old, something new, something borrowed, something blue”.
Dette er noe bruden trenger for at alt skal bli bra.
Disse ordene går igjen i hodet mitt her jeg sitter i sofaen med min bærbare datamaskin på fanget og googler etter “Gimpeteknikk”. Gimping er en metode som ikke er like utbredt som strikking eller hekling. Det innebærer en gimpegaffel og en heklenål.
Så her sitter jeg med:
“Something old” = Håndarbeid i gimpeteknikk
“Something new” = Bærbar datamaskin med gimpeinstruksjoner
“Something blue” = Garnet jeg gimper med.
Mangler bare “Something borrowed” og så kan man si at dette må jo føre med seg hell og lykke. Og siden garnet er en gave til meg så kan jeg gi videre resultatet. Dermed kan vi kanskje liste oss til å si at garnet er “Something borrowed”.
Uansett så elsker jeg dette, det å kunne kombinere moderne teknologi med gamle tradisjoner. Jeg liker å bruke tid til å lete opp gamle håndarbeidsteknikker via google. Jeg slipper å bruke mange timer på biblioteket med å lete etter bøker som bare har litt informasjon. Jeg kan få tak i informasjon på flere språk, noe som øker mine kilder. Og så kan jeg fordype meg i teknikker som for meg er nye, men som mine oldemødre kanskje holdt på med?
Jeg vil nok ikke kalle meg selv en ordentlig nerd. Men kanskje en håndarbeidsnerd? Hvem vet?
En tid for å fødes, en for å dø
I glede over de som er blant oss!
Christel
Betydning: Kristen
Forklaring: Jentenavnet er en kjæleform av Christine/Christina, som igjen er en feminin variant av Christian, som kommer fra det middelalderske latinske navnet Christiānus som betyr “kristen” eller “tilhenger av Kristus”.
Grethe
Betydning: Perle
Forklaring: Jentenavnet er en variant av Grete, som er en kortform av Margareta, som kommer fra det greske ordet “margarites” som betyr “perle”.
Brit
Betydning: Den opphøyde
Forklaring: Jentenavnet er en variant av Britt, som er en kortform av Birgitte, som er en form av Birgit, som en en skandinavisk form av det gæliske (irske) navnet Brighid, som betyr “den edle” eller “den opphøyde”.
Freddy
Betydning: Fredelig hersker
Forklaring: Guttenavnet er en kortform av Fredrick, som er en engelsk variant av Fredrik som består av navnedelene fred og rik, hvor fred kommer fra det norrøne ordet “frid” som betyr “fred” eller “vern”, mens rik er utledet av det norrøne ordet “ríkr”, som betyr “hersker”.
Til minne om de som
ikke lenger er i blant oss
Magnar
Betydning: Makt, stor
Forklaring: Guttenavnet består av navnedelene magn og ar, hvor magn kommer fra det norrøne ordet “magn”, som betyr “makt/kraft/styrke”, mens ar har ukjent betydning.
Kommentar: Guttenavnet kan også stamme fra Magnus, som er et latinsk navn som betyr “stor”.
Elisabeth
Betydning: Gud er fullkommen
Forklaring: Jentenavnet kommer fra den greske formen (Elisabet) av det hebraiske navnet Elisheba som betyr “Gud er fullkommen” (eller mer nøyaktig “min Gud er en ed” eller “min Gud er overflod”.
Kåre
Betydning: Med krøllet hår
Forklaring: Guttenavnet kommer fra det opprinnelig norrøne tilnavnet Kári, som er utledet av ordet “kárr” som betyr “med krøllet hår”.
Magne
Betydning: Makt
Forklaring: Guttenavnet kommer fra det norrøne navnet Magni, som er utledet av ordet “magn”, som betyr “makt/kraft/styrke”.
Edith
Betydning: Fremgang i striden
Forklaring: Jentenavnet kommer av et gammelt engelsk navn som består av navnedelene “ead” som betyr “rikdom/fremgang”, og “gyth” som betyr “strid”.
Hvem bor hos deg?
“Det bor en smurf i oss alle”, sang Geir Børresen da jeg var liten. Min datter hadde en mann inne i seg som het Leif, han bestemte når kroppen skulle bevege seg. Det hadde hun lært på barne-tv. Men hvem bor i deg?
Jeg har jobbet de siste årene med å tenke over hvem, eller hva som bor inne i meg. Hvem er jeg? Det store essensielle spørsmålet som mange stiller seg i løpet av livet. Det er ikke sånn at jeg har gått gjennom en livskrise hvor jeg har hatt problemer med å definere meg selv. Men jeg har jobbet med, og jobber forsåvidt videre med å få kontakt med hvordan jeg er inne i meg.
For å trekke en sammenligning mot den sosiale digitale verdenen så har jeg nok fått en del profiler i løpet av årene. Jeg har vel hatt en hjemmeprofil, en jobbprofil, en menighetsprofil og så videre for alle ting jeg har vært med på. Vi tar på oss en maske, eller holdning som passer inn der vi er. Og av og til kan dette gå på akkord med hvordan vi er som privatpersoner. Vi strekker oss kanskje litt lenger enn vi føler oss komfortable med, vi “går den ekstra mila”, og dette gjør vi mange ganger i løpet av et liv. Jeg tenker at dette kan være med på å begrave den vi egentlig er. Vi blir vant til å være den vi forestiller. Det er lettere enn å vise frem hvem vi er. Hvis vi gjør det blir vi sårbare. Og i dagens samfunn oppfattes sårbarhet ofte som svakhet. Du skal være tøff for å være sårbar.
Jeg har funnet ut at inne i meg bor det en porselensdukke. De av dere som har møtt meg ser en fysisk stor person med en svær kjeft. Jeg er raskt ute med kommentarer, jeg er utadvent og livlig. Jeg engasjerer meg i ting. Og dette er min offentlige profil. Min mer private profil er kanskje ikke så tøff som utseendet og oppførsel kan gi uttrykk for. Men den delen har jeg brukt mesteparten av mitt voksne liv på å dytte vekk. Det har vært en slitsom del av meg. Den delen som har mye følelser. Den delen som vil være engasjert i alt, men ikke har overskudd. Den delen som gråter, av glede og sorg. Den ga meg så pass mye ubehag som barn at den ble snakket vekk med tøffe kommentarer jo eldre jeg ble.
Men nå er altså prosessen i gang. Jeg graver frem porselensdukka. Men det er en jobb som må gjøres med omhu. Jeg må ta forsiktig i den, ellers er jeg redd for at den går i stykker. Og det er så tungt å sette den sammen igjen. Og man kan lett miste biter, og da blir den ikke hel igjen etterpå. Det er til tider en vanskelig prosess. For jeg må øve meg på å gi plass til denne “nye” delen. Men sakte og sikkert kommer den litt lengre frem. Jeg vil ikke si at den er like godt gjemt. Men ikke bare det. Det er nesten som at i prosessen med å slippe denne delen frem igjen så blir også dukka mer robust. Jeg har kanskje undervurdert styrken i den. Da dukka var gjemt dypt inne i meg, og det kun var jeg som visste at den var der virket den så skjør. Det var omtrent som at hvis noen bare pustet på den så ville den knuse. Men nå som den blir tatt frem, den blir hensyntatt så styrkes den. Den tåler mer. Og det jeg erfarer er at det er ikke nødvendig å skilte med at porselensdukka er tatt frem for at jeg skal ta hensyn til den. Men bare det å vite hva som skal til for at den skal kunne være en aktiv del av meg er bra. Jeg tar mer hensyn til den, eller riktigere sagt meg. For den er jo meg. Men jeg har brukt den som et bilde, for meg selv slik at jeg kan si at den delen av meg trenger at jeg prioriterer på denne måten. Og ved å ha satt ett bilde på denne delen av meg selv så har jeg lettere kunne snakke med andre om det. Jeg har kunnet si at nå viker kjeften litt plassen for dukka, hvis man kan si det sånn. Selv om jeg bruker ordet “Nei” oftere, for det er viktig at jeg ikke tar meg vann over hodet. Og som jeg skrev så er jeg en person som liker å være engasjert, en person som bryr meg om andre. Det er mange ting som er viktig for meg. Men jeg må øve meg på å prioritere. Jeg kan ikke være engasjert i alt hele tiden. Og dette er kanskje det jeg skal fokusere mest på i året som kommer. Det å plukke ut det aller viktigste.
Julebesøk
En tradisjon som i alle fall i Norge er vel utbredt er en tur til kirkegården på julaften. For oss som har mistet noen kjære er det en hyggelig tradisjon å besøke graven og kanskje tenne et lys. Slik at når julekvelden kommer så skinner det mange lys hos alle de som har fått besøk. Dette besøket har ikke noe å si for den avdøde. Den personen vet jo ikke at vi er der, men det har noe å si for oss.
Julen er en høytid som gjør at vi tenker på vår familie og våre venner. Vi bruker tid til å finne gaver til de vi har kjær. Men noen av våre kjære er ikke lenger blant oss, og da blir besøket ved graven vår måte å gi oppmerksom het til denne, eller disse personene. Men jeg vil poengtere at det er ikke alltid at vi må gå til graven for å minnes eller vie oppmerksomhet til minnet av de vi savner. Vi er skrudd sammen forskjellig, og det går i perioder.
Etter at pappa døde var det å besøke graven viktig. Jeg trengte kanskje en slags bekreftelse på at dette ufattelige faktisk hadde skjedd, jeg er ikke sikker. Jeg er ikke en person som får meg til å snakke til pappa. Selv om jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne si ting, fortelle om hvor ufattelig vanskelig det har vært å akseptere at han ikke er her lenger. Å ta turen for å fortelle om fremganger barna gjør, eller lufte bekymringer som jeg gjorde da han levde. Det har vært så mange tanker som har kretset i hodet mitt når jeg har stått ved graven. Men for meg har ikke graven vært stedet hvor sorgen har fått et ansikt. Men likevel gir det en ro å ha vært der. Jentene mine har pyntet steiner som de har lagt ved siden av støtten, de har kjøpt andre ting for at vi andre skal se at de husker bestefar. Og for dem er det viktig å sjekke at dette er på plass når vi er der. Og steinene ligger der, selv om det etterhvert har vært noen år. Mamma og andre som steller graven sørger for at de ligger trygt.
Det har ikke vært hvert år jeg har vært ved graven på julaften. Men i år var vi der sammen med mamma. Dette var en opplevelse litt annerledes enn tidligere. Mine jenter vokser til. De har vært igjennom forskjellige faser i sorgen og savnet av bestefar. Og det er lenge siden vi har vært på graven hele familien samlet. Og jeg la merke til at denne gangen satt besøket i gang tanker og følelser i dem som de ikke er vant med. Nå har den siste måneden vært spesiell med mye oppmerksomhet rundt pappas død. Så både historien rundt forsvinningen og minner og tanker rundt både sorgen og savnet har blitt forfrisket. Og dette er tanker som jeg, og sikkert også jentene mine har lært oss å leve med uten at det skal ta for mye plass i hverdagen, for jeg vil sitere min eldste datter når hun sa at å snakke mye om det “Gjør så vondt inni her” (og pekte på brystet sitt). Av og til har det vært lettere å finne noe annet å fokusere på.
Men den siste tiden har igjen fått meg til å tenke på hvor viktig det er å holde liv i historiene om pappa. Jeg har en sønn som aldri har truffet bestefar. Han har en savn etter å ha kjent bestefar, etter å ha hørt ham snakke og sett ham i live. Han sier av og til at jeg vet ikke hvordan han så ut, eller hvordan han snakket. Selv om han har sett mange bilder. Så turer til graven, gjennomgang av gamle fotoalbum og det å snakke om de gode historiene er viktig. Ikke bare for å lære gutten om bestefar, men for å holde minnene i live i både meg og jentene mine.
Så selv om dette ikke er det morsomste julebesøket vi tar i år, så er det kanskje det mest meningsfylte.
Jul
Dette er tidspunktet for innspurten av julestria. Men kan man få julestri uten julefølelse? I år sliter flere i familien med å få julefølelsen på plass før julaften. Vi prøver med julemusikk, vi tenner adventslys og brenner røkelse. Men selv 14-åringen er helt ute av seg. Kommer julefølelsen før julaften? Kommer den når vi får opp juletreet?
I år blir nok julen tung for mange familier i dette landet. Utøyatragedien har satt spor i oss alle. Personlig kjente jeg ingen som var der. Men jeg har kjent på det å feire jul uten en kjær. Den første julen er på samme måte som andre merkedager vonde. Mange tanker kommer, savnet er ekstra sterkt. Vi ønsker at den som ikke er her burde få være med på opplevelsen.
Min sorg og mitt savn er ikke lenger så akutt vondt. Men jeg husker hvordan det var, hvordan en hver merkedag var vond og ga mange tanker. Særlig tunge tanker. Og minnene var nesten for vonde å ta inn over seg. I år kan jeg se tilbake på min siste jul sammen med pappa med glede. Det var ikke bare det at pappa fremdeles var i live, men vi var mange samlet. Lillebroren min var hjemme, bestemor kom på besøk og min svoger kom og var sammen med oss. Så i huset til mamma og pappa bodde vi alle sammen. Det var sosialt, og det var en jul fylt av glede og kjærlighet. Vi koste oss på tvers av generasjoner og familiegrenser.
Julen etter det var mer spesiell. Vi skulle feire uten pappa. En mann som elsket høytider og festdager. Men vi fokuserte på at dette skulle bli en jul som ungene kunne kose seg med. En jul som ikke skulle være så annerledes i innhold, selv om vi manglet en person. Jeg tror at for hver av oss som var sammen den kvelden var det et savn. Men vi klarte likevel å ha en koselig julaften. En julaften med begeistring for gavene vi fikk, en julaften hvor fokuset etterhvert kom over på barna, som det stort sett gjør når det er jul.
I år feirer vi jul for 9. gang uten pappa. Vi har som en familie her i huset blitt vant til at dagene går uten at han får være med. Tankene går ofte til ham, og ønsket om at han kunne oppleve ting sammen med oss blir ikke svakere. Så i år går tankene mine til alle familiene som sitter og skal feire sin første jul med for få familiemedlemmer. Tankene går til alle foreldre som har ett, eller flere barn for lite hjemme til jul. Jeg vet at sorg er vondt, men sorgen over å miste et barn kjenner jeg ikke til. Men jeg tenker at den må være en helt egen følelse. Sorg og tap føles forskjellig om det er en bestefar eller bestemor som går bort etter mange år på denne jord. De har kanskje vært syke. Og som vi forklarte våre barn da deres oldeforeldre døde, etter at pappa døde: “Det er deres tur.”. På et punkt er det sånn, men for alle de som ble rammet på Utøya var det ikke deres tur. Uansett om de var unge politikere, eller voksne rundt dem som sørget for at dagene gikk greit på leiren.
Så jeg ønsker alle etterlatte etter Utøyatragedien en rolig og god jul.
