Katt

En gang var det ei lita jente som så opp på sine foreldre og sa: «Jeg kan ikke leve uten katt!» Det har blitt mye sagt rundt denne uttalelsen, men det lå nok noe i den. Denne jenta fikk stort sett vokse opp med en, eller flere katter i huset. Så det var ikke noe problem med å leve da. Men så ble det sånn at familien hennes skulle flytte til utlandet. Og da måtte familiens kattekonge flytte til naboen. For han kunne ikke bli med på flyttelasset. Det var trist for jenta. Hun savnet katten, men hun visste i alle fall hvor den var. Så hun benyttet sjansen til å besøke katten når hun hadde mulighet. Og katten la seg i fanget hennes, som om den kjente henne, selv etter flere år.

Jenta ble større, for det pleier man å bli. Det var på tide å flytte hjemmefra. Hun skulle studere. Da var det ikke snakk om å skaffe seg katt. Så hun fikk stadig spørsmål fra slekt og venner om hvordan hun kunne leve, uten katt. Og da fikk hun forklart at det var ikke som det burde være.

Etter noen år hjemmefra traff jenta en gutt. Og selv om han ikke hadde katt, ble hun glad i ham likevel. Som det kan gå, så ble dette unge paret gift. Og da brudgommens søster fikk høre at bruden ikke kunne leve uten katt så hun en utvei på ett eget problem. Hun hadde nemlig fått en katt, men den måtte hun gi bort. For det var ting som gjorde at det passet ikke for henne å ha katt. Bruden ble lykkelig og brudgommen syntes det var greit, men brudgommens far (og parets kommende husvert) sa: «Nei». Det skulle ikke noen katt inn i den leiligheten. Så da ble bruden litt lei seg. Men siden hun var nyforelsket i sin mann så gikk dette greit likevel.

Tiden gikk, paret ble opptatt av barn, jobb og studier. Så det var ikke mye diskusjon om katt. Det skal også nevnes at brudgommen kunne godt leve uten katt. Etter noen år så begynte bruden å snakke om at hun ville ha katt igjen. Men dette var nå blitt «ikke aktuelt» for mannen. Kona (som man nå kan kalle henne), følte at det var litt trist at andre fikk ha katt, men ikke hun. Men hun hadde nå levd i mange år uten katt, så hun visste at det var mulig å leve uten.

Så en dag, eller skal vi være ærlige å si en natt, kjørte kona en slektning hjem fra et vennetreff, og der var det ett kull med nydelige kattunger. Hun så på dem, og hun koste med dem og hun kjente hvordan den følelsen av å ikke kunne leve uten katt blomstret opp igjen. Det var en kattunge hun falt spesielt for. Matmoren sa at det var den styggeste. For mønsteret på katten var ikke symmetrisk. Men det gjorde ikke noe for kona. Hun tok ett bilde av katten, sendte dette på MMS til mannen og sa at hun tok med kattungen hjem. Men det skulle hun visst ikke! Han sa nei, og ble nesten litt irritert, for det var ganske sent på kveld. Hun dro hjem, uten katt, men med flere bilder og en vilje til å snakke med mannen for å få denne katten.

Hun kom hjem, og dagen etter prøvde hun å snakke med mannen. Men han var standhaftig, han skulle ikke ha katt! Og siden kona mente at man skal ikke ha husdyr med mindre begge parter er enige så ga hun seg. Etter en liten stund begynte mannen å snakke om at han ville ha en vedovn inn i huset. Og kona syntes det hørtes ut som en glimrende ide. Det er jo deilig å sitte foran ovnen om vinteren når det er kaldt. Så de snakket om dette. De begynte å planlegge litt hvordan dette skulle gjøres, og som alt annet praktisk måtte man snakke om oppbevaring av veden. For de bodde i et hus uten kjeller eller annen plass til å stable veden. Så konklusjonen var at den måtte stables langs veggen på boden. Rundt sånne vedstabler blir det ikke så kaldt når vinteren slår til. Åpningen mellom vegg og vedstabel er ett fint sted for mus å varme seg. Så da sa kona: «Hvis vi skal ha vedovn, og veden skal stables ute må vi ha en katt til å fange musene.» Dette fikk mannen til å tenke. Kona minte ham på katten hun hadde sett. Den var fremdeles ikke gitt bort. Det hadde hun sjekket. Og mannen ga seg. Kona ble overlykkelig og begynte planleggingen. Hun måtte kjøpe utstyr. En katt må jo ha seng, do, leker og mat. Det var også annet utstyr som måtte handles inn. Og kona følte det nesten som da hun handlet utstyr til ventende babyer. Til og med konas mor syntes det var spennende med en katt som skulle komme i hus. Selv om hun ikke hadde så mye til overs for katter.

Så kom dagen hvor katten skulle hentes. Det var en septemberdag i 2007. Kona hadde vært på helgetur og hadde bur med seg i bilen som hun kunne ha katten i. Kona og hennes kusine kjørte til kattens familie. De snakket med matmor og matfar, og etter en liten stund la de katten i buret sammen med ett teppe fra kattesenga hennes. Og de satt seg inn i bilen for å kjøre hjem til konas hjem. Katten pep litt, som alle kattunger gjør når de må reise fra familien. Men etterhvert så sovnet hun og lå stille til de kom hjem til det som skulle bli kattens nye hjem. Katten fikk navnet Minnie. Det var kona som bestemte det, for det var i grunnen hennes katt. Det var klart. Hun skulle ha ansvar for mat og stell av katten.

De koste seg, katten og kona. Men så vokste katten opp. Og da hun ble eldre så man vilken nydelig katt dette var. Men det var et skår i gleden katten var ikke så glad i kos. Den ble en egen katt. Kunne godt ligge på fanget, av og til. Og definitivt bare når hun bestemte. Kona kunne ikke ta katten i sitt fang og kose med henne. Da spratt hun ned. Dette ble tydeligere og tydeligere jo eldre katten ble. Det hadde ikke kommet noen vedovn i huset. Men katten ble en god jeger. (Noe kona hadde trodd hun ikke ville bli, for hun ble sterilisert som liten. Og kona trodde det hadde stoppet jaktinstinktet.) Det lå stadig mus utenfor døra, som en gave til familien. Og en dag så familien at katten hadde klart å fange en fugl også. Og det ble ikke helt uvanlig det heller. Så de hadde fått en katt som var utmerket jeger, men ikke noe kosete. Dette syntes kona var litt kjedelig. For når hun endelig hadde fått en katt i hus så hadde hun drømt om en katt som kunne ligge på fanget når hun satt i godstolen. Og en katt som ville ligge sammen med henne på sofaen. Men sånn ble det altså ikke.

Av og til sa kona til mannen at hun ville ha en katt til, for hun ønsket så en katt som ville kose. Men mannen syntes det holdt med en katt. Han hadde ikke noen stor erfaring med katter, så han tenkte kanskje ikke over at katter var forskjellige. Litt over ett år etter at katten kom i hus fant mannen ut at han ville ha en hobby. Og til hans svogeres store glede ville han prøve å ha akvarium. Han fikk låne ett og gikk i gang med å fylle opp, han leste masse på internett og i bøker om fiskehold. Og ett akvarium ble til to, som igjen ble til tre. Og kona, som ikke hadde noe forhold til fiskene tenkte at det var koselig at han hadde fått seg en hobby, selv om det tok ganske mye tid. Hun sa litt oppgitt ja til alle gode idéer han hadde om ting han trengte til akvariene. Så da han hadde holdt på med dette en stund så sa kona at hun ønsket seg en katt til. En som ville bli en kosekatt. Mannen var fremdeles skeptisk. Men etter litt argumentasjon og overtalelse syntes han det var greit med en katt til. Denne gangen ville kona ha en rasekatt. For det sies at det er lettere å få en katt som liker kos når du kjøper en rasekatt. Så undersøkelsene startet. Hun leste om katteraser og hun fant noen hun likte. Hun leste mer om disse og noen ble raskt utelukket av den ene eller andre grunnen. Det som var viktig var at rasen godt kunne trives med katter som allerede bodde i huset og at den ikke var redd for barn. For de hadde tre herlige unger som også bodde i huset. Også ville kona ha en katterase som ikke var så utbredt. For det er jo gøy å ha en litt anderledes katt også. Etter masse undersøkelser, mailer frem og tilbake fra forskjellige oppdrettere av forskjellige raser så falt valget på Russian Blue. Og siden dette var en rase hun kun hadde lest om så ville hun se en katt før hun bestemte seg helt sikkert.

En dag, da familien var på ferie bestemte hun seg for at nå var tiden inne til å se på katt. Og da ville hun se en voksen katt, for alle kattunger er jo søte. Men hun ville se hva hun ville ende opp med. Hun tok kontakt med noen som bodde i nærheten som hadde Russian Blue katt og avtalte ett møte for å hilse på katten. Og katten, som var voksen var like nydelig som den var på bilder. Og da var saken klar. En russer skulle det bli. Men siden dette er katter som koster litt så måtte hun vente med å kjøpe til hun hadde fått spart opp penger. Så da slo hun seg til ro med at det ble nok katt i løpet av vinteren. Nå var det ikke likt henne å være så tålmodig, men for en katt…

Så dro hun til familien som var på ferie. De koste seg hos mannens familie. Katten lå alltid i hodet til kona. En dag, da hun leste mailen sin, mens hun var på ferie fikk hun seg en overraskelse. For der lå det en mail fra ei som heter Eva. Eva hadde to kattunger, dette visste kona fra før, men hun trodde disse var solgt, og Eva lurte på om ikke kona var interessert. Og kona sa som saken var at hun hadde ikke spart opp pengene ennå til å kjøpe seg en katt. Etter litt rådslaging sa Eva at siden kona ville drive oppdrett så kunne de ordne en avtale der det ikke ble betalt noen penger for katten, men Eva skulle ha rett til å ha første kull med kattunger. Etter det ble katten konas. Kona syntes dette hørtes for godt ut til å være sant. Men sa gladelig ja til avtalen. Så da familien var hjemme etter ferien dro familien på tur for å se på kattungen. Det var en nydelig og aktiv kattunge. Hele familien, bortsett fra lillesøster ble helt forelsket. Lillesøster var litt redd for at kattene skulle klore. Hun hadde litt dårlig erfaring fra da Minnie var liten. Så ble de enige om at katten skulle hentes neste uke.

Uken etter dro mann og kone, uten barn for å hente kattungen. De snakket lenge med Eva om alt som har med katter å gjøre, og om masse annet. Etter noen timer fant de ut at de måtte dra hjem. Så da fikk denne kattungen, som het Ywonne turen i samme bur som Minnie hadde brukt for nesten to år siden. Den fikk også med seg ett teppe fra senga, for det er litt skummelt for disse små å flytte til nytt hus med så anderledes lukter. Ywonne var akkurat som Minnie, pep en stund i bilen, men så sovnet hun. Da de kom hjem brukte kona lang tid på å bli kjent med Ywonne helt alene først. Så kom de andre også inn i rommet, og etterhvert fikk Ywonne undersøke resten av huset.

Nå har det gått en uke og katten har blitt venn med hele familien. Til og med Lillebror som var så skummel før, for han gjør så mange brå bevegelser er ikke farlig lenger. Og den nye katten ligger stadig på fanget, eller brystkassa. Hun vil bli kost på hele tiden. Og er flink til å gi beskjed om det. Så nå håper bare kona at katten vil fortsette sånn når hun blir voksen også.

Snipp, Snapp, Snute, nå fortsetter eventyret ute.